Ny tekst: Schlieffenplanen - myte eller virkelighet?
En ny tekst er skrevet ferdig. Det er et referat av Terence Zubers bok "Inventing the Schlieffen Plan - German War Planning, 1871-1914", utgitt i 2002 av Oxford University Press. Professor i krigshistorie ved Oxford, Hew Strachan, skriver at denne boka må føre til at alt som tidligere er skrevet om Schlieffenplanen må revideres.
Teksten er ferdig skrevet og blir lagt ut på www.europas-historie.net så snart jeg har lest korrektur på teksten, trolig onsdag 29.-fredag 31. mars.
Her følger en presentasjon av teksten:
Terence Zubers bok "Inventing the Schlieffen Plan - German War Planning 1871-1914" ble utgitt av Oxford University Press i 2002. Terence Zuber går i denne boka, som blir presentert i denne teksten, grundig gjennom tysk militærplanlegging, og kommer fram til at den Schlieffenplanen som vi tror at vi kjenner ikke eksisterte. Hew Strachan, som er professor i krigshistorie ved Oxford, skriver i fotnote 4, side 166, til kapittel 3: "The Western Front 1914" i "The First World War - Volume I: To Arms" som er første bind av det store verket han skriver om Første Verdenskrig at all eldre litteratur nå må revideres i lys av Zuber.
Terence Zuber var offiser ved de amerikanske styrkene i Tyskland. Mens han var der studerte han historie og tok doktorgrad i historie på studier av tysk militær planlegging før Første Verdenskrig. Det er dette doktorgradsarbeidet som han har utvidet til den boka som her blir referert. Terence Zuber går grundig gjennom alle militære øvelser som er dokumenter avviklet av den tyske generalstaben fra 1871 til 1914. Han finner ingen "Schlieffenplan", eller at det ble øvd på å gjennomføre en stor plan med noen likhet til det vi har brukt å forestille oss var Schlieffens plan. Zuber gjennomgår den litteraturen og de debattene som førte fram til at forestillinga om "Schlieffenplanen" oppstod.
Men han finner en Schlieffendoktrine. Den situasjonen som Schlieffen prøvde å sette den tyske hæren i stand til å mestre var en situasjon der både Frankrike og Russland sammen og samtidig gikk til angrep på Tyskland. De tyske styrkene ville være materielt og tallmessig svært underlegne. For å kompensere for dette måtte de samme tyske styrkene kunne settes inn i både øst og vest, og raskt sendes fra front til front med jernbane. De måtte også raskt kunne sendes mellom de ulike frontavsnittene på samme front. Og de kunne ikke nøye seg med å skyve fienden tilbake med frontalangrep, men de måtte ødelegge de fiendtlige styrkene som prøvde å trenge inn i Tyskland. Dette siden Tyskland ikke ville kunne utkjempe en utmattelseskrig, som ville oppstå dersom de tyske styrkene bare skjøv de fiendtlige styrkene tilbake. De tyske styrkene måtte bli overlegent mobile og manøvreringsdyktige og i stand til å utnytte de muligheten som ble oppdaget så raskt de ble oppdaget. Dette betydde at de måtte være villig til å ta risiko og at myndighet måtte være delegert ned til de kommanderende offiserene på lavere nivå, og at disse måtte være svært godt utdannet og trent.
Fienden skulle angripes i flanken og bakfra. Målet måtte være å rette angrepet inn mot fiendtlige styrkers tilbaketrekningslinjer, blokkere dem, og så angripe de fiendtlige styrkene fra mange kanter samtidig for å ødelegge dem. Schlieffendoktrinen var strategisk defensiv men taktisk svært offensiv. De tyske styrkene kunne ikke angripe langt inn i Frankrike eller Russland siden de måtte holde seg i nærheten av det tyske jernbanenettet for raskt å kunne sendes til andre fronter eller frontavsnitt.
Da Første Verdenskrig brøt ut ble denne doktrinen med stor virkning fulgt i øst, men i vest var det knapt en offiser som fulgte den. De franske og de tyske styrkene gikk omtrent samtidig til angrep mot hverandre, franske styrker trengte inn i tysk område i Lorraine før tyske styrker trengte inn på fransk område. Men i alle sammenstøt mellom tyske og franske styrker viste de tyske styrkene seg å være helt overlegne på taktisk plan, og vant alle kamper i manøvreringskrigen. De franske styrkene ble drevet på flukt. Og Moltke kunne ikke motstå fristelsen til å forfølge dem, mer eller mindre halseløst, langt inn i Frankrike. Dermed ofret han den overlegne mobiliteten til de tyske styrkene som var et grunnleggende element i Schlieffens doktrine. Zuber skriver at den tyske seieren i de innledende kampene var så overlegen at det så ut som om Tyskland hadde overfalt Frankrike, selv om franske styrker faktisk gjennomførte store angrep inn på tysk territorium før tyske styrker gjennomførte tilsvarende angrep inn på fransk territorium.
Da det begynte å bli snakket om skyld for nederlag på vestfronten kom den tyske generalstaben fram til at den ville legge skylda på tre personer som allerede var døde: Moltke som hadde vært generalstabssjef ved krigsutbruddet, Hentsch som hadde beordret tilbakretrekning av den tyske fronten ved Marne i september 1914, og Bülow som hadde kommandert andre arme. Dette ble gjort ved at det ble produsert en feilaktig versjon av Schlieffens planlegging basert på en tekst Schlieffen skrev etter at han ble pensjonist, en tekst og et tankeeksperiment som aldri hadde hadde vært eller ble grunnlag for noen krigsplan, og som følgelig verken Moltke eller noen andre hadde prøvd å følge. Denne fantasiplanen ble kalt for "Schlieffenplanen", og så ble Moltke anklaget for ikke å ha fulgt denne planen, og det ble påstått at dette var årsak til at de tyske styrkene ikke lyktes å vinne seier på vestfronten i 1914. Dermed gikk generalstaben og hærens overkommando skyldfri for ikke å ha fulgt Schlieffens doktrine på vestfronten. Zuber dokumenterer dette så grundig og detaljert at som nevnt skriver Hew Strachan at det må føre til at alt som er skrevet om "Schlieffenplanen" må revideres.
Zuber begynner boka si med å skrive at historien om tysk krigsplanlegging før Første Verdenskrig har vært dominert av "Schlieffenplanen". Den ble utviklet i et Denkschrift som var skrevet tidlig i 1906 av den nylig pensjonerte tyske generalstabssjefen grev Alfred von Schlieffen. Hensikten med planen skulle være å tilintetgjøre den franske hæren i et raskt enormt slag. Sju åttedeler av den tyske hæren skulle i følge denne planen settes inn mellom Metz og Aachen på den høyre vingen til den tyske fronten. Den siste åttedelen av den tyske hæren skulle vokte den venstre flanken i Lorraine mot franske angrep. Ingen styrker ville være i Øst-Preussen for å forsvare det mot russerne. Den høyre vingen ville sveipe gjennom Belgia og det nordlige Frankrike, og om nødvendig gå vest for Paris. De tyske styrkene ville skyve de franske styrkene foran seg mot sør, og etter hvert mot sørøst og kanskje opp mot den sveitsiske grensen. Et fransk angrep mot den venstre flanken til tyskerne ville ikke føre til noe resultat, men svekke de franske styrkene som stod mot den tyske frammarsjen.
Terence Zuber avslutter boka si med å skrive at han vil sette historien til tysk krigsplanlegging på et fast profesjonelt militært og historisk grunnlag, og det gir et nytt syn på hvordan den Første Verdenskrig brøt ut, og på spørsmålet om skyld for utbruddet av Første Verdenskrig.
Alle nye tekster vil bli presentert på denne bloggen, som også distribueres som RSS
Hilsen
Tor Førde
Teksten er ferdig skrevet og blir lagt ut på www.europas-historie.net så snart jeg har lest korrektur på teksten, trolig onsdag 29.-fredag 31. mars.
Her følger en presentasjon av teksten:
Terence Zubers bok "Inventing the Schlieffen Plan - German War Planning 1871-1914" ble utgitt av Oxford University Press i 2002. Terence Zuber går i denne boka, som blir presentert i denne teksten, grundig gjennom tysk militærplanlegging, og kommer fram til at den Schlieffenplanen som vi tror at vi kjenner ikke eksisterte. Hew Strachan, som er professor i krigshistorie ved Oxford, skriver i fotnote 4, side 166, til kapittel 3: "The Western Front 1914" i "The First World War - Volume I: To Arms" som er første bind av det store verket han skriver om Første Verdenskrig at all eldre litteratur nå må revideres i lys av Zuber.
Terence Zuber var offiser ved de amerikanske styrkene i Tyskland. Mens han var der studerte han historie og tok doktorgrad i historie på studier av tysk militær planlegging før Første Verdenskrig. Det er dette doktorgradsarbeidet som han har utvidet til den boka som her blir referert. Terence Zuber går grundig gjennom alle militære øvelser som er dokumenter avviklet av den tyske generalstaben fra 1871 til 1914. Han finner ingen "Schlieffenplan", eller at det ble øvd på å gjennomføre en stor plan med noen likhet til det vi har brukt å forestille oss var Schlieffens plan. Zuber gjennomgår den litteraturen og de debattene som førte fram til at forestillinga om "Schlieffenplanen" oppstod.
Men han finner en Schlieffendoktrine. Den situasjonen som Schlieffen prøvde å sette den tyske hæren i stand til å mestre var en situasjon der både Frankrike og Russland sammen og samtidig gikk til angrep på Tyskland. De tyske styrkene ville være materielt og tallmessig svært underlegne. For å kompensere for dette måtte de samme tyske styrkene kunne settes inn i både øst og vest, og raskt sendes fra front til front med jernbane. De måtte også raskt kunne sendes mellom de ulike frontavsnittene på samme front. Og de kunne ikke nøye seg med å skyve fienden tilbake med frontalangrep, men de måtte ødelegge de fiendtlige styrkene som prøvde å trenge inn i Tyskland. Dette siden Tyskland ikke ville kunne utkjempe en utmattelseskrig, som ville oppstå dersom de tyske styrkene bare skjøv de fiendtlige styrkene tilbake. De tyske styrkene måtte bli overlegent mobile og manøvreringsdyktige og i stand til å utnytte de muligheten som ble oppdaget så raskt de ble oppdaget. Dette betydde at de måtte være villig til å ta risiko og at myndighet måtte være delegert ned til de kommanderende offiserene på lavere nivå, og at disse måtte være svært godt utdannet og trent.
Fienden skulle angripes i flanken og bakfra. Målet måtte være å rette angrepet inn mot fiendtlige styrkers tilbaketrekningslinjer, blokkere dem, og så angripe de fiendtlige styrkene fra mange kanter samtidig for å ødelegge dem. Schlieffendoktrinen var strategisk defensiv men taktisk svært offensiv. De tyske styrkene kunne ikke angripe langt inn i Frankrike eller Russland siden de måtte holde seg i nærheten av det tyske jernbanenettet for raskt å kunne sendes til andre fronter eller frontavsnitt.
Da Første Verdenskrig brøt ut ble denne doktrinen med stor virkning fulgt i øst, men i vest var det knapt en offiser som fulgte den. De franske og de tyske styrkene gikk omtrent samtidig til angrep mot hverandre, franske styrker trengte inn i tysk område i Lorraine før tyske styrker trengte inn på fransk område. Men i alle sammenstøt mellom tyske og franske styrker viste de tyske styrkene seg å være helt overlegne på taktisk plan, og vant alle kamper i manøvreringskrigen. De franske styrkene ble drevet på flukt. Og Moltke kunne ikke motstå fristelsen til å forfølge dem, mer eller mindre halseløst, langt inn i Frankrike. Dermed ofret han den overlegne mobiliteten til de tyske styrkene som var et grunnleggende element i Schlieffens doktrine. Zuber skriver at den tyske seieren i de innledende kampene var så overlegen at det så ut som om Tyskland hadde overfalt Frankrike, selv om franske styrker faktisk gjennomførte store angrep inn på tysk territorium før tyske styrker gjennomførte tilsvarende angrep inn på fransk territorium.
Da det begynte å bli snakket om skyld for nederlag på vestfronten kom den tyske generalstaben fram til at den ville legge skylda på tre personer som allerede var døde: Moltke som hadde vært generalstabssjef ved krigsutbruddet, Hentsch som hadde beordret tilbakretrekning av den tyske fronten ved Marne i september 1914, og Bülow som hadde kommandert andre arme. Dette ble gjort ved at det ble produsert en feilaktig versjon av Schlieffens planlegging basert på en tekst Schlieffen skrev etter at han ble pensjonist, en tekst og et tankeeksperiment som aldri hadde hadde vært eller ble grunnlag for noen krigsplan, og som følgelig verken Moltke eller noen andre hadde prøvd å følge. Denne fantasiplanen ble kalt for "Schlieffenplanen", og så ble Moltke anklaget for ikke å ha fulgt denne planen, og det ble påstått at dette var årsak til at de tyske styrkene ikke lyktes å vinne seier på vestfronten i 1914. Dermed gikk generalstaben og hærens overkommando skyldfri for ikke å ha fulgt Schlieffens doktrine på vestfronten. Zuber dokumenterer dette så grundig og detaljert at som nevnt skriver Hew Strachan at det må føre til at alt som er skrevet om "Schlieffenplanen" må revideres.
Zuber begynner boka si med å skrive at historien om tysk krigsplanlegging før Første Verdenskrig har vært dominert av "Schlieffenplanen". Den ble utviklet i et Denkschrift som var skrevet tidlig i 1906 av den nylig pensjonerte tyske generalstabssjefen grev Alfred von Schlieffen. Hensikten med planen skulle være å tilintetgjøre den franske hæren i et raskt enormt slag. Sju åttedeler av den tyske hæren skulle i følge denne planen settes inn mellom Metz og Aachen på den høyre vingen til den tyske fronten. Den siste åttedelen av den tyske hæren skulle vokte den venstre flanken i Lorraine mot franske angrep. Ingen styrker ville være i Øst-Preussen for å forsvare det mot russerne. Den høyre vingen ville sveipe gjennom Belgia og det nordlige Frankrike, og om nødvendig gå vest for Paris. De tyske styrkene ville skyve de franske styrkene foran seg mot sør, og etter hvert mot sørøst og kanskje opp mot den sveitsiske grensen. Et fransk angrep mot den venstre flanken til tyskerne ville ikke føre til noe resultat, men svekke de franske styrkene som stod mot den tyske frammarsjen.
Terence Zuber avslutter boka si med å skrive at han vil sette historien til tysk krigsplanlegging på et fast profesjonelt militært og historisk grunnlag, og det gir et nytt syn på hvordan den Første Verdenskrig brøt ut, og på spørsmålet om skyld for utbruddet av Første Verdenskrig.
Alle nye tekster vil bli presentert på denne bloggen, som også distribueres som RSS
Hilsen
Tor Førde
posted by www.europas-historie.net | 04:20
1 Comments:
Flott artikkel, veldig nyttig når du har en skoleoppgave og dessuten mye mer detaljert enn wikipedia sin:p
Legg inn en kommentar
<< Home