Notater om europas-historie.net

Denne bloggen forteller om utviklinga av nettstedet www.europas-historie.net og lar interesserte delta i utviklinga ved å bidra med meninger og kommentarer.

Mitt foto
Navn:
Sted: Norway

Jeg er utdannet til cand.polit - har samfunnsvitenskapelig embetseksamen av høyere grad - og er så glad i bøker og historie at jeg prøver å skape en uavhengig levevei å arbeide med bøker på internett.

tirsdag, april 11, 2006

Köpenickaden

Fortellinga om Wilhelm Voigt som tok på seg kapteinsuniform og tok kommando over en tropp soldater han møtte og kommanderte dem med seg til rådhuset i Köpenick der han tømte kassen er godt kjent. Fortellinga er for kort til at jeg vil skrive den blant de lange beretningene som er samlet på www.europas-historie.net, men siden den er underholdende og siden den også er blitt trykt i Benjamin Carter Hetts bok "Death in the Tiergarten", som kom ut på Harvard University Press i 2004, som et kjent eksempel på at det tyske rettsvesenet rundt forrige århundreskifte hadde blitt betydelig humanisert sammenliknet med noen tiår tidligere, refererer jeg beretningen, og Hetts kommentarer, her.

Wilhelm Voigt hadde tilbrakt mesteparten av sitt liv i fengsel uten å være noen farlig forbryter. Tidlig i 1906 var han ferdig med å avtjene en dom på 15 års fengsel for væpnet ran. Da han slapp ut av fengselet skrev Foreningen for løslatte straffangers velferd på vegne av Voigt til en skomaker med hjerte av gull som het Hilbrecht i byen Wismar i Mecklenburg. Hilbrecht gikk med på å gi Voigt arbeid, og han husket senere at Voigt oppførte seg utmerket og var en god og pålitelig arbeider, og edruelig og flittig. Voigt hadde et arbeidsrom for seg selv og det var som om hans tilhørte familien, sa Hilbrecht. Om kveldene satt han ved bordet sammen med Hilbrecht og leste avisen for ham, og han leste svært pent. Det var ingenting å utsette verken på Voigts flid eller på hans ærlighet. Hilbrecht fortalte at Voigt gjentatte ganger hadde mulighet til å ta penger, han ble til og med betrodd nøkkelen til pengeskrinet til Hilbrecht.

Men etter at Voigt hadde vært tre måneder i Wismar ble han innkalt til politistasjonen, og der fikk han ordre om å forlate byen. Grunnen var at han var tidligere dømt, og derfor var han stemplet som en fare for offentligheten. Men politiet i Wismar hadde ikke myndighet til å jage Voigt på denne måten, selv om politiet i Preussen hadde det. Dette var ulovlig misbruk av myndighet fra politiets side. Voigt vandret de neste månedene fra sitt gamle hjem i Tilsit til Marineburg, Graudenz, Berlin og Potsdam. Han fant ikke brukbart arbeid noe sted, det han fant var for hardt for hans dårlige helse. Til slutt flyttet han inn hos søstera som bodde i bydelen Rixdorf i Berlin, i dag Neuköln. Og han fikk arbeid i en skofabrikk. Men ulykken rammet ham på nytt - politiet jaget Voigt, også denne gangen fordi han var tidligere dømt. Derfor ble han vurdert som en fare for den offentlige sikkerhet og moral.

Voigt innså at han var en forfulgt mann og ikke hadde noen mulighet til å forsørge seg på ærlig vis. Han var tvunget tilbake inn på forbryterbanen. Han bestemte seg for at et rådhus i en forstad ville kunne gi et bytte. Han undersøkte flere, og kom til at rådhuset i Köpenick kunne være et høvelig mål. Köpenick lå sørøst for Berlin. Voigt foretok undersøkelser av bevegelsene til grupper av soldater i Berlin. Han kjøpte brukte uniformsdeler hos brukthandlere. Om kvelden den 16. oktober 1906 tok han på seg kapteins uniform og stoppet to tropper soldater, tilsammen ti mann, i nærheten av Pulitzer jernbanestasjon i Moabit. Han ga soldatene ordre om å følge ham, og tok dem med på jernbanen til Köpenick. Han stoppet på veien for å kjøpe øl til dem. Da han kom til rådhuset hevdet han å handle etter ordre fra høyeste hold, og Voigt ga soldatene ordre om å sperre av rådhuset og sette borgermesteren og andre offentlige tjenestemenn under arrest. Han ga også ordre til byens kasserer om at han skulle gi ham kontanter, og Voigt fikk en sum på nesten 4.000 mark. Da han var ferdig sendte Voigt de offentlige tjenestemennene og flere av soldatene med bil til politistasjonen ved Berlins Neue Wache. Voigt selv forlot stedet med kontantene i flere store sekker. Men en gammel medsammensvoren forrådte Voigt til politiet, og han ble arrestert den 27. oktober.

Benjamin Carter Hett skriver at fra 1906 og fram til i dag har skribenter og historikere ment at poenget med beretningen om Voigts Köpenickade var at den viste tyskernes ærbødighet overfor uniformer og deres tankeløse lydighet. Hett skriver at under vaudevillen og satiren lå noe helt annet. Det var den offentlige mottakelsen av Wilhelm Voigts sak som var viktig. Tusener eller millioner tyskere lo av de godtroende soldatene og tjenestemennene, noe som i seg selv ikke tyder på stor ærbødighet for deres autoritet. Og rettssaken mot Voigt ga en uventet leksjon om tysk samfunn og dets forandrede kriminaljustis.

Historien om Köpenickaden gikk over hele verden. Og det var svært stor interesse for rettssaken. De fleste avisene brakte referat fra den på første side. Blant tilskuerne var framtredende personer, både fra rettsvesenet og fra militæret og fra regjeringa. Voigt fikk dyktige forsvarere som ble ledet av Karl Schwindt og Walter Bahn.

Rettssaken foregikk på en rolig og verdig måte. Hett skriver at alle erkjente at denne roen hadde mye å gjøre med den rolige kontrollen og sterke sympatien som dommeren, overrettsdommer Dietz, viste. Dietz' dyktige utspørring viste fram den hardhet som rettssystemet hadde behandlet Voigt med opp gjennom tida. Etter noen mindre dommer for tyveri som ungdom ble Voigt da han var atten år gammel dømt til tolv års hardt tvangsarbeid for å ha forfalsket noen få sjekker. Så greide han fra 1879 til 1889 å holde seg utenfor vanskeligheter med politiet. Han flyttet til Bøhmen og giftet seg og fikk barn, og arbeidet stødig som skomaker. Men i 1889 falt han tilbake til gamle vaner og ble dømt til tretten måneders fengsel for tyveri og falskneri. I fengslet møtte han en mann ved navn Kallenberg, som overtalte ham til å bli med på et ran. De ble tatt på fersk gjerning. Voigts rettssak i Gnesen i februar 1891 varte bare i tjue minutter. Retten tok ikke hensyn til at Voigt hadde hindret Kallenberg i å drepe den politimannen som grep dem. Dessuten var det flere prosedyrefeil i rettssaken. Voigt ønsket å føre vitner, men retten nektet ham dette. Etterpå ønsket Voigt å appellere dommen, men den tjenestemannen som skulle forberede dokumentene besøkte ikke Voigt før etter at fristen var ute. Domstolen i Gnesen ga Voigt maksimumstraff, femten års hardt tvangsarbeid. Og Voigt sonet hele straffen.

Voigts vitnesbyrd om disse tidligere sammenstøtene med loven gjorde synlig inntrykk på dommer Dietz. Med protokollen fra rettssaken mot Voigt i Gnesen foran seg bekreftet Dietz at Voigt hadde innkalt seks vitner, men ingen av dem ble hørt, og ingenting i protokollen sa at Voigt hadde avstått fra sin rett til å føre bevis. Slik, sa Dietz, var dommen faktisk mulig å påklage. Etter hvert som Voigt fortalte om hvordan han var blitt drevet fra by til by ble Dietz enda mer sympatisk innstilt. Walter Bahn leste høyt fra en artikkel skrevet av rettsvitenskapmannen Robert von Hippel der Hippel kritiserte politiovervåkningen av tidligere dømte, og kalte praksisen for et middel til å fremme utviklingen av kriminelle karrierer på. Og han sa at Voigt ville ha vært en hederlig mann dersom han hadde fått være i Wismar.

Anklagerens analyse av forbrytelsen delte den inn i fem. Voigt ble anklaget for uautorisert å bære uniform, uautorisert å utøve et offentlig embete, for frihetsberøvelse overfor borgermesteren og offentlige tjenestemenn, og for å ha svindlet kommunekassen i Köpenick for 3.557,45 mark, og for å ha utstedt et falsk privat dokument i den hensikt å sikre seg en pekuniær fordel - siden han hadde gitt kommunekassen en falsk kvittering for pengene, signert med et falsk navn. Voigt erkjente seg skyldig etter de første tre anklagene, men nektet for at motivet hadde vært å ta penger. Han hevdet at han hadde vært ute etter et pass, som ingen myndighet hadde villet gi ham, og at han tok pengene da han oppdaget at det ikke var pass i rådhuset.

Anklagerens virket som den eneste personen som ikke var beveget av historien til Voigt. Han kalte stuntet til Voigt for et angrep uten sidestykke på den militære autoriteten, og at det i vide kretser var kjent å ha rystet statens autoritet. Den alvorligste anklagen mot Voigt var at han hadde skrevet et falsk privat dokument. Det var en forbrytelse som hadde en maksimumsstraff på fem års hardt arbeid. Straffen til Voigt ville være den straffen som han ble idømt for det alvorligste av de fem tiltalepunktene. Derfore krevde anklageren fem års hardt tvangsarbeid som straff for Voigt.

Dommerne brukte lenger tid på å gjøre seg opp sin mening enn ventet. Voigt ble dømt på alle fem punktene. Men forsvaret hadde overbevist dommerne om at Voigt hadde blitt behandlet på en slik måte at det delvis unnskyldte handlingene hans. Det ble erkjent at det var formildende omstendigheter til stede. Dommeren sa at Voigt "ble et offer for omstendighetene og for den eksisterende statsorden, og uten utvisningene ville han kanskje i dag ha vært skomaker i Wismar." Voigt ble ikke dømt til fem års tvangsarbeid, men til fire års fengsel, som var bare halvparten så alvorlig straff.

Hett skriver at dersom det var merkverdig at dommeren refererte til den dømte som et offer for staten, så hendte det noe som var enda merkeligere. Dommeren la av seg den svarte kappa og gikk bort til Voigt og ønsket ham Guds velsignelse og at han måtte komme gjennom straffen med god helse.

Hett skriver at denne gesten til Dietz var viktig fordi den markerte et tidsskifte som foregikk i Berlins legale kultur. Fire trekk ved den offentlige og offisielle mottakelsen av Voigts sak ver viktige. For det første at de fleste observatørene mente at Preussens rettsvesen ble mer barmhjertig mellom 1870 og 1906. For det andre var de fleste kommet til å akseptere at en lovbryter kunne være et moralsk uskyldig offer for omstendigheter. For det tredje så anstrengte det offisielle Preussen seg hardt for å behandle Voigt mildt. Og for det fjerne så kom det en kritikk fra høyresida om at man var blitt bløt overfor kriminelle.

Etter rettssaken var tyske og preussiske autoriteter bekymret over sin tidligere behandling av Voigt. Ei veke etter rettssaken skrev Rikets justisminister Nieberding til Preussens justisminister Beseler for å uttrykke bekymring over pressens rapporter om rettens behandling av Voigt i Gnesen. Nieberding var bekymret over at saken kunne bli tatt opp i Riksdagen, og han bad om at alle sakens fakta ble sendt ham.

Mens Voigt satt i fengsel kom det svært mange anmodninger om at han ble benådet. Den 10. juli 1908 skrev justisministeren selv, Beseler, til anklageren og bad anklageren om å be om benådning for Voigt siden Voigt nå hadde sonet atten måneder av straffen. Men anklageren ville ikke be om benådning for Vogt. Beseler skrev da til Preussens innenriksminister og sa at han gikk inn for at Voigt ble benådet. Og i august skrev Beseler til selve keiseren om dette. Beseler skrev at Voigt tidligere hadde blitt svært hardt straffet, hardere enn man i dag syntes var rimelig. Keiseren aksepterte argumentene til Beseler og benådet Voigt den 15. august 1908. Neste dag ble Voigt løslatt fra fengslet.

Voigt ble en celebritet og litt av en helt. Ei rik dame sikret ham en pensjon som han begynte å få da han ble løslatt. Voigt skrev sine memoarer og kunne leve av å fortelle om sitt liv og av å selge postkort med sitt foto på.

Hilsen
Tor Førde

0 Comments:

Legg inn en kommentar

<< Home